Da jeg var gravid med mitt andre barn, en datter, gikk vi gjennom våre lagrede babygutteklær, og trakk frem de som kunne bæres av vår baby-jente-til-være, donere Flertallet, og sparte fem eller seks gjenstander som jeg ikke orket å skille meg ut med. Forutsigbart er de ekstra spesielle klærne fremdeles på toppen av reservedressen min fordi jeg ikke er helt sikker på hvor de går.
Da så jeg denne gode ideen fra det nå nedlagte Wondertime -magasinets blogg (via leilighetsterapi).
Skjær en liten prøve av stoffet og hold fargeprøven i en minnebok, ideelt ved siden av et bilde av babyen iført varen.
Jeg er ødelagt. Det ville se veldig søtt ut, men da kan vi ikke glede oss over størrelsen og formen på klærne når han er voksen. Eller, kona kan ikke. (Hemmelig fantasi: En dag kunne et barnebarn ha på seg disse klærne-ikke at jeg har lagt en eneste ting på sønnen min som mannen min hadde på seg som baby, og vi har en lignende hånd-meg-ned-en-generasjons veske å velge Fra. Det ser ut til at 1973 ikke produserte veldig myke stoffer.) Jeg vil fortelle deg hva jeg bestemmer meg.